Det viste seg ? v?re overraskende enkelt. Professor Shinya Yamanaka ser utover det store auditoriet i Georg Sverdrups hus p? Blindern, stappfullt av folk en septemberdag i ?r.
– Ja, s? enkelt var det at vi f?rst ikke trodde det vi s? i mikroskopet. Kunne vi ha gjort en feil?
En dag for elleve ?r siden gjorde Yamanaka en oppdagelse som forbl?ffet – ikke bare ham selv, men en hel medisinsk verden.
Etter flere ?rs arbeid og mange mislykkete fors?k s? han og stipendiaten hans, Kazutoshi Takahashi ved universitetet i Kyoto, at noe hadde skjedd i den lille petrisk?len p? laboratoriet der de jobbet. Spesialiserte, ferdigutviklete celler hadde g?tt tilbake til start – og blitt til noe som liknet den stamcellen de var p? fosterstadiet.
Det er ikke mulig!
Da var det g?tt to uker siden de to forskerne hadde tatt hudceller fra halen p? ei mus og genmodifisert dem – slik at de uttrykte 24 n?ye utvalgte gener som er med p? ? bestemme hvordan cellene utvikler seg. I mellomtiden var cellene blitt omdannet. N? s? de ut som embryonale stamceller, og de oppf?rte seg slik ogs?. Alle sa at noe slikt var umulig. Ingen hadde greid ? sette utviklingen i revers p? denne m?ten.
Ikke s? rart at mange hadde fors?kt. Stamceller er nemlig superceller. De har evnen til ? dele seg og danne nye stamceller. Og ikke minst har de evne til ? differensiere, alts? spesialisere seg til de ulike celletypene som er i vevet der de oppholder seg.
Innen medisinen har s?rlig mye h?p v?rt knyttet til de embryonale stamcellene. Alle cellene i kroppen v?r stammer fra disse: N?r eggcellen og s?dcellen smelter sammen, dannes en ny celle, en zygote. Etter fem-seks dager oppst?r en blastocyst, en liten ball med noen f? celler inni. Dette er stamcellene. N?r blastocysten fester seg i livmoren, dannes embryoet, fosteranlegget, og stamcellene begynner ? lage alle de om lag 220 celletypene vi best?r av: muskelceller, blodceller, hjerteceller, hudceller, tarmceller, nerveceller. Et helt menneske.
Stamcellene fra embryoet er fantastiske for forskerne. De kan dyrkes n?r sagt i uendelige mengder i laboratoriet og i prinsippet utvikle akkurat det vevet eller det organet de kan ?nske seg. Men forskningen er omdiskutert. ? bruke stamceller fra overtallige, befruktede egg etter pr?ver?rsbehandling, er ikke uproblematisk. Eggene kunne teoretisk sett blitt til barn.
– Vi ville l?se dette etiske problemet, og jobbet hardt i mange ?r for ? f? det til, fortalte Yamanaka sitt lydh?re publikum p? Universitetet i Oslo.
Gamle celler ble unge
Den dagen p? laboratoriet for elleve ?r siden gikk det gradvis opp for ham at de hadde greid det: Musas hudceller var blitt unge igjen. N? kunne de utvikle seg til i prinsippet alle mulige celler, akkurat som de embryonale stamcellene.
Han kalte dem indusert pluripotente stamceller – mest kjent under akronymet iPS. Det skulle ikke lenger v?re n?dvendig for forskerne ? g? veien om de dyrebare stamcellene i mors liv.
Men hvilke av de 24 genene var det som hadde f?tt hudcellen til ? bli til en stamcelle igjen? Alle, eller bare noen av dem? Forskerne var til ? begynne med ikke sikre. Etter pr?ving og feiling de neste to m?nedene fant de svaret.
– Det var bare fire som skulle til, sa Yamanaka.
– Alt vi trengte, var en kombinasjon av disse: Oct3/4, Sox2, Klf4 og c-Myc. Dermed ?pnet DNA-et seg og skrudde p? de ?vrige genene som er aktive i stamceller.
– Vi gjentok det samme eksperimentet igjen og igjen. Vi fikk alltid det samme resultatet, fortalte han.
?ret etter greide Shinya Yamanaka ? gj?re det samme med hudceller fra et menneske. Hudceller fra en 36 ?r gammel kvinne ble til uspesialiserte stamceller – slik de hadde v?rt p? fosterstadiet nesten 37 ?r tidligere.
For det store medisinske gjennombruddet og teknologien han hadde utviklet, fikk han Nobel-prisen i medisin i 2012.
Fikk synet tilbake
Den f?rste som ble behandlet med den nye teknologien, var en 70 ?r gammel japansk kvinne. Hun led av aldersrelatert maculadegenerasjon, en av de aller vanligste ?rsakene til synstap i verden. Den gule flekken – macula – sentralt i netthinnen hennes, var svekket. Synet ble d?rligere for hver m?ned som gikk.
Yamanakas kollega, Masayo Takahashi, tok en ?rliten bit hud fra armen hennes, behandlet cellene derfra slik at de uttrykte de fire pluripotensgenene. S? lot hun cellene gro under kontrollerte betingelser i en sk?l p? laboratoriet. I l?pet av tre m?neder var cellene g?tt tilbake til ? bli stamceller, slik de hadde v?rt p? fosterstadiet. Kvinnens syn var svekket fordi mange av pigmentepitelcellene under netthinnen var d?de. De nye stamcellene ble differensiert til de nye, friske ?yencellene hun trengte.
De seinere ?rene har forskere lagd indusert pluripotente stamceller fra mange forskjellige celler i kroppen.
– Stamcellene er sv?rt sm? i st?rrelse, mindre enn alle andre celler. Men potensialet deres er enormt, sa Yamanaka.
– Ut av en liten mengde celler fra et sted i kroppen, kan vi lage hundrevis, ja, tusenvis av petrisk?ler med indusert pluripotente stamceller – som igjen kan differensieres til cellene vi ?nsker. Cellene dere ser her, var en gang hudceller eller blodceller. N? er de hjerteceller, sa han og pekte opp p? skjermen bak seg.
– Vi kan se, selv uten mikroskop, at cellene i petrisk?len beveger seg. Og ikke bare beveger de seg, de synkroniserer bevegelsene sine og sl?r som et hjerte.
– Enn? i dag, n?r jeg ser hjerteslagene i sk?len, kan jeg ikke la v?re ? undre meg, medgir den verdensber?mte forskeren.
Sv?rt kostbart
Det er g?tt tre ?r siden kvinnen i Japan fikk tilbakef?rt nye celler til ?yet sitt. Denne f?rste transplantasjonen gikk bra. Utviklingen mot stadig mer svekket syn er stoppet opp, og synet hennes er n? stabilt.
Men ikke alt har g?tt p? skinner siden. Studien ble stanset etter denne ene pasienten. Forskerne s? at det var oppst?tt sm? endringer i de nye cellene, og kunne ikke v?re hundre prosent sikre p? at endringene ikke kunne gi en skade.
? lage stamceller gjennom ? bruke pasientens egne celler, har en stor fordel. Cellene vil ikke frast?tes av pasientens immunforsvar. Dermed slipper pasienten ? ta immundempende medikamenter resten av livet. Ulempen er at terapien er tidkrevende. Og den koster.
– Vi brukte nesten et helt ?r. Bare alle kvalitetskontrollene vi gjennomf?rte for ? v?re helt sikre p? at cellene var slik de skulle, tok lang tid. Pasienter med hjertefeil eller leversvikt kan ikke vente s? lenge. De kan d? i mellomtiden. Dessuten var det fryktelig dyrt; nesten én million dollar brukte vi bare p? denne ene pasienten. Det er for mye.
Superdonorer
Men Yamanaka ga seg ikke. Disse praktiske hindringene m?tte da kunne overvinnes? L?sningen ble en stamcellebank.
Forskeren er n? i full gang med ? bygge opp en stor samling med indusert pluripotente stamceller. Bare noen ytterst f? superdonorer f?r lov til ? donere celler dit. Donorene er supre fordi stamcellene deres har noen sjeldne egenskaper som gj?r at de i liten grad vil bli oppfattet som fremmede av immunforsvaret til pasientene som skal f? dem. Forskerne lager n? mange ulike stamcellepopulasjoner som kan brukes til ? behandle et stort antall personer. Da slipper de ? lage cellelinjer fra hver enkelt pasient.
– Vi har kvalitetssikret cellene og lagret enorme mengder som n? ligger og venter i fryseren – grundig testet og klare til bruk, fortalte Yamanaka.
N? har forskerne lagd indusert pluripotente stamceller fra to superdonorer.
– Jeg kaller dem super superdonorer. Bare disse to kan hjelpe s? mange som 30 millioner mennesker i Japan. N? har vi funnet ?tte til. Da har vi dekket store deler av befolkningen. P? denne m?ten reduserer vi kostnadene og forkorter tiden enormt.
– N? er det mulig ? transplantere celler til mange pasienter samtidig. I mars i ?r ble den f?rste transplantasjonen av celler fra en av superdonorene gjennomf?rt. En mann fikk nye pigmentepitelceller og reddet synet. Siden har mange pasienter f?tt celler de har trengt, fortalte Yamanaka.
Den f?rste i Norge
Det var alts? i Japan at stamcelleforskningen for et ti?r siden skulle ta et voldsomt skritt framover. Det skulle vise seg forbausende enkelt for andre ? reprodusere det japanerne hadde gjort. Teknologien fungerte. Siden er det blitt gjort mange ganger, mange steder i verden, ogs? i Norge.
– De aller f?rste hudcellene som ble til indusert pluripotente stamceller her i landet, kom herfra, sier Joel Glover, og peker p? et lite arr p? h?ndbaken sin.
Glover er professor p? Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo og leder for Nasjonalt senter for stamcelleforskning. Senteret ble etablert i 2009, ?ret etter at Bioteknologiloven ?pnet for forskning p? befruktede egg og embryonale stamceller – og like etter at Yamanaka gjorde sin store oppdagelse. Det skulle riktignok ta noen ?r f?r metoden hans ble allment kjent blant stamcelleforskerne.
I dag har Stamcellesenteret en egen enhet som lager supercellene: Nasjonal kjernefasilitet for humane pluripotente stamceller. Forskere og klinikere over hele landet f?r stamceller herfra. Laboratoriet holder til p? Institutt for medisinske basalfag i Domus Medica p? Gaustad. I d?ra inn m?ter Apollon daglig leder Hege Brincker Fjerdingstad. Hun var den f?rste i Norge som lagde indusert pluripotente stamceller fra hudbiopsier, det var i 2012.
F?r hjelp av virus
– Her tar vi hudbiopsier fra norske pasienter med forskjellige sykdommer, og s? lager vi stamceller fra hudcellene. Selve omprogrammeringen foreg?r i et laboratorium som er tilrettelagt spesielt for virusarbeid, p?peker Fjerdingstad.
Forskerne bruker modifiserte virus som inneholder spesifikke gener, nemlig de fire ‘Yamanaka-faktorene’ som gj?r at cellene omprogrammeres. Som vi vet, er virus avhengige av ? leve og formere seg inne i en vertscelle. Hos de modifiserte virusene er evnen til ? spre innholdet sitt til levende celler, intakt.
Apollon f?r bli med Fjerdingstad inn i ‘det aller helligste’ – et laboratorium der hygienekravene er ekstremt h?ye, og hvor laboratorieteknikere tar seg av alle cellene i kultur.
– Etter omprogrammeringen s?r vi cellene ut i store petrisk?ler med et spesialmedium. Etter hvert vil det vokse opp mange indusert pluripotente stamceller fra hver av donorene. Disse cellene vokser i kolonier, og skiller seg fra andre celler i sk?len ved at de har tydelig avgrensete kanter. Hvor mange kolonier det blir, har vi ikke fullt herred?mme over. Vi kan f? alt fra null til to hundre kolonier i én sk?l, forteller hun.
Gullstandarden
N?r koloniene har utviklet seg tilstrekkelig, er neste oppgave ? karakterisere cellene. Forskerne m? v?re sikre p? at cellene er blitt pluripotente, alts? at de har f?tt evnen til ? utvikle seg videre til alle mulige celler i kroppen.
– De embryonale stamcellene vil alltid v?re gullstandarden v?r. Vi m? forvisse oss om at stamcellene vi har lagd, uttrykker de samme genene som embryonale stamceller.
Slik sjekker forskerne det:
– Vi karakteriserer cellene ved hjelp av ulike metoder. Vi ser blant annet p? genuttrykk. Dessuten farger vi cellene med antistoffer som binder seg spesifikt til mark?rer som uttrykkes n?r cellene er pluripotente. Antistoffene er koblet sammen med fluoreserende molekyler, og da kan vi, ved hjelp av et fluorescensmikroskop, detektere hva som er bundet p? en celle. S? kan vi avgj?re: Den cellen er pluripotent, den er ikke pluripotent.
Nerveceller, hjerteceller, leverceller
Hudcellene er tilbake til start. De er blitt stamceller – klare til ? leveres til forskere og sykehus omkring i landet.
Men Fjerdingstad og kollegene hennes kan gj?re mer. I 2013 begynte de ? lage forskjellige celletyper i kroppen fra indusert pluripotente stamceller.
– Oksygen, karbondioksid, temperatur og fuktighet er avgj?rende n?r stamcellene skal differensieres, alts? utvikle seg i forskjellige retninger. Stamceller som skal bli leverceller, for eksempel, trenger andre betingelser enn de som skal bli hjerteceller, forklarer hun.
Laboratoriet har flere inkubatorer, ‘kuv?ser’, som gj?r det mulig ? styre omdanningen fra en stamcelle til en kroppscelle.
– Vi kan ha én type betingelser i det ene inkubatorskapet, helt andre betingelser i det andre skapet. Dette er med p? ? gj?re at vi kan f? akkurat de cellene vi ?nsker oss.
I sk?lene er maten cellene trenger for ? vokse – en bestemt type medium med ingredienser som gj?r at cellene deler seg og opprettholder sine karakteristika.
– Her ser dere et inkubatorskap med celler i petrisk?ler. Vanligvis er det stappende fullt av sk?ler her. Vi begynte med ?tte donorer. Siden vi plukker opptil femti kolonier fra hver donor, blir det mange kulturer ? holde styr p?. Ikke alle celler liker ? bli overf?rt, mange blir ikke s? bra, og disse fjerner vi etter hvert. S? ender vi kanskje opp med fem fra hver donor. Da har vi faktisk f?rti forskjellige stamcellelinjer g?ende, forteller Fjerdingstad.
– Driften her p?g?r kontinuerlig. Stamceller tar ikke hensyn til helg og ferie. De krever daglig vedlikehold.
Studerer sykdommer i en sk?l
Professor p? Universitetet i Oslo, Morten Carstens Moe er ogs? tilknyttet Stamcellesenteret. Til daglig jobber han som overlege ved ?yeavdelingen p? Oslo universitetssykehus – en avdeling som har over 60 000 pasientkonsultasjoner hvert ?r.
At Yamanaka gjorde de aller f?rste indusert pluripotente stamcellene om til nettopp ?yenceller, mener Moe ikke er tilfeldig.
– En stor fordel med ?yet er at dette er selve vinduet mot hjernen. Vi kan se rett inn p? sentralnervesystemet, som best?r av hjernen og ryggmargen, og ogs? av netthinnen inni ?yet. Disse strukturene kan vi visualisere og m?le sv?rt n?yaktig. En annen stor fordel er at transplanterte celler ser ut til ? overleve bedre i ?yet enn i andre deler av sentralnervesystemet.
Moe viser til at den st?rste gevinsten p? kort sikt er at forskerne n? har f?tt et enest?ende verkt?y i laboratoriet: De kan forske p? mekanismer for sykdommer og hvordan cellene reagerer p? forskjellige nye medisiner.
– Oppdagelsen av de indusert pluripotente stamcellene er en revolusjon. N? beh?ver vi ikke lenger bare ? se p? symptomer hos pasientene v?re. Vi kan g? ned p? celleniv? og studere hvordan sykdommen utvikler seg, sammenlikne syke celler med celler fra friske donorer. Og enda viktigere: Vi kan gj?re noe med sykdommen selv.
Joel Glover forteller at det n? er flere forskere p? Stamcellesenteret som jobber med celler fra norske pasienter – rammet av nevrologiske sykdommer som skyldes genmutasjoner. Noen mutasjoner finnes bare i Norge.
? studere levende nerveceller hentet direkte fra pasienten, lar seg vanskelig gj?re, b?de av praktiske og etiske grunner.
– Men n? kan vi alts? lage cellene vi trenger, med de unike mutasjonene som den enkelte pasient har, og studere sykdommen i en petrisk?l. Da kan vi se hvordan akkurat den eller den genmutasjonen p?virker cellene, sier han.
N?r nerveceller d?r
Hege Brincker Fjerdingstad forsker p? en sv?rt sjelden, nevrologisk sykdom, nemlig spinocerebell?r ataksi. Sykdommen skyldes nettopp genmutasjoner og f?rer til at lillehjernen degenereres. Det finnes ingen kur.
– Mutasjonen jeg studerer, finnes hos medlemmer av to familier i Norge. Jeg har tatt hudbiopsier fra fem pasienter med denne sykdommen. N? holder vi p? ? lage nye celler som h?rer hjemme i lillehjernen, forteller hun.
Blant flere sykdommer som forskere ved Stamcellesenteret studerer, er Parkinsons sykdom, Alzheimers sykdom og amyotrofisk lateralsklerose, mer kjent under forkortelsen ALS. Sykdommen ?delegger nerveceller i ryggmarg og hjerne. Pasienten mister gradvis kontroll over den viljestyrte muskulaturen og vil til slutt d? av pustesvikt.
– ALS er en fryktelig sykdom som utvikler seg raskt, og som det ikke finnes behandling for. Vi vet ikke hvorfor nervecellene d?r. Sykdommen er forsket lite p? i Norge, noe som er blitt kritisert. Men n? er vi alts? i gang med et st?rre forskningsprosjekt, forteller Joel Glover.
Sammen med professor Trygve Holm?y og kolleger p? Ahus har han samlet inn hudbiopsier fra norske ALS-pasienter. N? lager forskerne indusert pluripotente stamceller av disse – og nerveceller fra dem igjen.
– Vi har plukket ut pasienter med kjente mutasjoner. S? unders?ker vi hva de ulike mutasjonene gj?r og som kan f?re til at nerveceller d?r. P? sikt ?nsker vi ? bytte ut de muterte genene med friske gener og se p? forskjellen. M?let er ? finne en m?te ? bremse sykdommen p?, eller hindre at den i det hele tatt oppst?r, sier Glover.
‘Skriver ut’ organer
De indusert pluripotente cellene kan imidlertid brukes til mer enn ? l?re om sykdomsmekanismer. Det neste skrittet for forskerne i Norge blir ? gj?re som i Japan og flere andre land – nemlig ? lage friske celler og vev fra syke og skadde og transplantere dem tilbake i pasientene: Nye nerveceller til dem som er rammet av hjerneslag, nye leverceller til dem som er syke av hepatitt, nye hjertemuskelceller til dem med infarkt. En diabetiker kan f? celler som produserer insulin, en som er rammet av Parkinsons sykdom, kan f? celler som produserer dopamin.
– Det er gjort en del teknologiske framskritt som gj?r at vi n? tror at vi kan klare det, forteller Moe.
Forskerne vet at det ? studere celler i en sk?l, ikke gir n?yaktige svar p? hvordan sykdommen virker inn p? pasienten – p? en hel kropp. Men om de greier ? lage tredimensjonalt vev fra celler, kan de etterlikne det som skjer i kroppen mye bedre – og dermed ogs? ?ke forst?elsen av hvordan sykdom utvikler seg.
– I en petrisk?l p? laboratoriet ligger cellene i ett lag. Slik er det jo ikke i kroppen v?r. ? dytte nye celler inn i pasientens kropp, vil ofte ikke lykkes. Cellene vil ha et reisverk rundt seg som de trives i. Med en 3D-skriver kan vi lage dette reisverket – som vi s? kan putte cellene inn i og transplantere til pasienten. For eksempel: Vi kan, i prinsippet, lage motoriske nerveceller iblandet andre nervecelletyper som finnes i ryggmargen – og i riktig forhold og avstand til hverandre, forteller Glover.
P? Stamcellesenteret ‘skriver’ forskerne n? ut celler som de skal holde i live. De fors?ker ogs? ? bruke stamceller til ? lage deler av organer eller kroppsdeler – slik som en del av leveren eller av netthinnen.
Forskerne ser for seg en framtid der de indusert pluripotente stamcellene g?r sammen med datateknologi og 3D-skrivere.
– Det ? lage matriks og det ? lage stamceller – og s? kombinere de to – ja, det har jeg stor tro p?, understreker Moe.
Britisk ekspertise
En sentral medarbeider ved Stamcellesenteret er den britiske forskeren Gareth Sullivan. Han kom fra Centre for Regenerative Medicine ved University of Edinburgh, hvor han jobbet tett med forskeren som klonet sauen Dolly. I 2012 var han p? plass p? senteret, etter at Joel Glover hadde rekruttert ham. N? skulle han bist? de norske forskerne med ? framstille indusert pluripotente stamceller og spesialiserte celler fra disse.
– Sullivans forskningsgruppe var den f?rste i verden som utviklet en prosess der humane leverceller kunne lages fra pluripotente stamceller ved bruk av sm? signalmolekyler. De sm? molekylene likner p? signalene som styrer levercelledannelse i fosterkroppen. Dette gir en billigere og mer standardisert m?te ? danne leverceller p?. Det ?pner for effektiv testing av nye medisiner, og det ?pner muligheten for ? bruke cellene i behandlingen av pasienter, p?peker Glover.
Sullivan 澳门葡京手机版app下载er n? med andre forskningsgrupper, b?de ved Oslo universitetssykehus og i andre land. M?let er ? bruke slike nye metoder for ? bygge opp humant vev – som p? sikt kan transplanteres til pasienter som trenger det.
Norske superdonorer. Japan bygger n?, som vi vet, opp en bank med ferdige indusert pluripotente stamceller fra noen superdonorer. Men hva med Norge? Kan vi benytte stamcellene fra de japanske superdonorene?
– Nei. Arvematerialet er s?pass forskjellig. Vi m? finne v?re egne superdonorer, sier Glover. Han mener Det norske benmargsgiverregisteret er rett sted ? begynne ? lete. Registeret gir en oversikt over norske og islandske givere av beinmarg og av stamceller som finnes i blod.
– Benmargsregisteret vet mye om hvem som kunne v?re superdonorer i Norge. Benmargsregisteret og vi p? Stamcellesenteret diskuterer dette n?. Det ser lovende ut, r?per Glover.
Han legger til at folk her til lands har noks? likt arvemateriale og lik motstandskraft mot sykdom.
– Vi har alle muligheter til ? finne super superdonorer. Norge har en ganske homogen befolkning, der innvandringen enn? ikke har p?virket genetikken i s?rlig grad.
Husker cellene?
Inni alle kroppens milliarder av celler tikker en biologisk klokke. Cellene eldes, blir gamle. Shinya Yamanaka fant alts? m?ten ? skru klokka tilbake p?, helt til fem dager etter befruktningen. Men kan det v?re at en stamcelle husker at den en gang var en hudcelle p? armen?
– Ja, kanskje har cellene litt hukommelse. Det er en mulighet for at de omprogrammerte cellene er eldre enn det de virker som, og derfor har svakheter sammenliknet med embryonale stamceller som er helt nye. Dette lurer vi p?, medgir Moe.
Ingen vet alts? n?yaktig hva som skjer med hudcellene n?r de omdannes til ? bli stamceller. Forskerne er heller ikke sikre p? langtidseffektene av ? omprogrammere modne kroppsceller til stamceller. Kan vevene som lages fra dem, lettere utvikle seg til kreft eller til vev som kan gi ny sykdom?
I fors?k med dyr har det vist seg at slike celler kan gi opphav til svulster. ?rsaken kan v?re at enkelte virustyper som er blitt brukte til ? uttrykke de fire genene inne i hudcellen, skaper endringer p? et tilfeldig sted i genomet. Dermed kan de komme til ? ?delegge andre gener som beskytter mot svulstdannelse.
– Her p? Stamcellesenteret bruker vi derfor bare virus som ikke har denne uheldige bivirkningen, forsikrer Glover.
– At forskere ogs? har klart ? lage indusert pluripotente stamceller uten ? bruke virus i det hele tatt, kan v?re en m?te ? redusere risikoen for utvikling av kreft p?.
Lang vei
Morten Carstens Moe minner om at veien fra labben til legen er lang.
– Vi erfarer at pasienter leser om behandling med stamceller p? nettet – ofte sv?rt syke mennesker som er villige til ? ta stor risiko om det bare finnes et lite h?p om bedring. Vi leger putter stamcellene inn, og derfor er det vi som til sjuende og sist sitter med ansvaret. Da m? vi v?re sikre p? at det vi gj?r ikke skader pasientene ytterligere, og at det ogs? er h?p om at behandlingen kan hjelpe. For mange sykdommer trengs det derfor mer forskning f?r vi trygt kan bruke omprogrammerte celler til ? behandle pasienter, understreker han.
Morten Carstens Moe mener ogs? at behandling med omprogrammerte stamceller b?r starte tidligere i sykdomsforl?pet enn i dag.
– For eksempel har de pasientene som til n? har f?tt stamcellebehandling for aldersrelatert maculadegenerasjon i ?yet, hatt langtkommen sykdom med store arrdannelser i skarpsynsomr?det av ?yet. Da er det mye vanskeligere for de nye cellene som kommer inn. Behandler vi f?r, er sjansene st?rre for ? f? bedre syn etter transplantasjonen, p?peker han.
– Yamanakas fantastiske oppdagelse gir h?p til pasienter uten h?p. Da er det viktig at b?de pasientene selv, de som driver med grunnleggende forskning og vi som behandler pasientene, 澳门葡京手机版app下载er s? godt og tett som mulig.
N?r oppstod stamcellene?
Apollon: – N?r i evolusjonshistorien oppstod stamcellen, professor Kamran Shalchian-Tabrizi ved Institutt for biovitenskap?
Shalchian-Tabrizi: – Godt sp?rsm?l. Som vi vet, har stamcellen evnen til differensiering. Det betyr at den kan utvikle seg til mange ulike typer spesialiserte celler. Mennesker og dyr har stamceller. Men selve evnen til ? gjennomg? differensi-ering er urgammel – ja, nesten like gammel som livet selv.
Apollon: – S? evnen oppstod lenge f?r det flercellete livet ble til?
Shalchian-Tabrizi: – Det er riktig. ? kunne differensiere er ikke bare noe vi flercellete organismer f?r til. Ogs? de encellete organismene gj?r det. De differensierer i tid, men i liten grad i rom.
Apollon: – Da er vi flercellete kanskje bedre p? rom?
Shalchian-Tabrizi: – Ja. ? f? cellene til ? henge sammen og blir til en tredimensjonal organisme, en kropp, med hud, skjelett, muskler, hjerne, hjerte, som eksisterer samtidig – det er annerledes enn hos de encellete. Tenk p? embryoet. Det f?r mer og mer fasong etter som ukene g?r. Noen celler skal bli til hud, andre til lever, noen til ?yne. Utfordringen er ? f? alt til ? fungere sammen. De encellete organismene derimot, vokser og differensierer uavhengig av hva de andre cellene gj?r i milj?et de er i. Dette er litt enkelt sagt, men i all hovedsak er det slik.
Apollon: – ? f? til koordineringen er ganske fantastisk!
Shalchian-Tabrizi: – Ja. Det er b?de fantastisk og sv?rt komplekst. Derfor er det heller ikke s? mange ganger i livets historie at slike koordinerte, flercellete organismer har oppst?tt. Tenk p? hvor lenge de encellete organismene har eksistert og ogs? hvor mye st?rre biologisk mangfold de utgj?r. Ser vi evolusjonshistorisk p? det, er det normale ? v?re éncellet. Innovasjon av flercellete organismer er blant de mest fasinerende endringene i livets historie. Men faktisk er det slik at ogs? mennesker har evnen til ? vokse som encellete organismer – n?r celler i kroppen gir blaffen i ? koordinere vekst og differensiering. Da f?r vi en vekstform som gj?r oss syke – det vi kaller kreft. Kreft kan vi forst? som reversering av flercellet liv til encellete urformer.