Det er allment akseptert at norr?nt har p?virket engelsk i stor grad. Enhver innf?ringsbok i engelsk spr?khistorie anerkjenner det faktum.?Men for ? fastsl? at moderne engelsk ER nordgermansk, slik Jan Terje Faarlund gj?r, kreves det mer enn ? vise til at moderne engelsk er ”sv?rt forskjellig” fra gammelengelsk: Moderne norsk er ogs? sv?rt forskjellig fra norr?nt, og moderne fransk er sv?rt forskjellig fra latin. Norsk er like fullt et nordgermansk spr?k, og fransk er likevel romansk…
?
– Gammelengelsk d?de ikke ut
Videre er det ? hevde at gammelengelsk ”d?de ut” det samme som ? si at norr?nt ”d?de ut” – det er b?de sant og usant. Spr?k er alltid i endring. Men n?r endringene har samlet seg opp og et gitt spr?k er blitt sv?rt annerledes enn p? et tidligere tidspunkt, kaller vi ofte spr?ket ved et annet navn, for eksempel ”middelengelsk” eller ”mellomnorsk” i stedet for ”gammelengelsk” og ”norr?nt”.
Men slike termer er p? sett og vis arbitr?re og gjenspeiler et post facto-perspektiv: Vi kan se i ettertid at p? et visst tidspunkt hadde gammelengelsk endret karakter betydelig, men skribentene i middelalderen ville ikke sagt at spr?ket deres var ”gammelengelsk” eller ”middelengelsk” – de skrev p? engelsk. Gammelengelsk d?de alts? aldri ut, men utviklet seg til middelengelsk, som utviklet seg til moderne engelsk.
?
Dette kan tydelig ses i tekstene vi er blitt overlevert: Klassisk gammelengelsk (”West-Saxon”), slik man finner det i tekster fra kong Alfreds tid (sent 800-tall), er annerledes enn tekster skrevet p? det standardspr?ket som g?r under navnet ”late West-Saxon” fra begynnelsen av 1000-tallet. En kan likevel se at det er samme spr?k. Likedan ser man tydelig slektskapet mellom ”late West-Saxon” og tekster p? tidlig middelengelsk (fra midten av 1100-tallet), selv om de ikke er fra akkurat samme omr?de, og selv om de viser tydelig p?virkning fra b?de norr?nt og fransk.
Faarlund har derfor et problem mht. kontinuitet: Engelsk – som er et av de best belagte av de germanske spr?kene i deres tidlige fase – viser jevn og tydelig kontinuitet i de endringene vi kan identifisere mht. setningsoppbygning, b?yningsm?nster, ortografi og ordforr?d. Mange av disse endringene begynte allerede i gammelengelsk, og ses i tekster som ikke n?dvendigvis kommer fra omr?der hvor vikingene bosatte seg. De kan derfor ikke skyldes p?virkning fra norr?nt, siden de fleste stadiene av utviklingen er belagt.
?
Bare i leddsetninger
Faarlund nevner som eksempel ordstilling, at verken engelsk og skandinavisk har verbet til slutt i setningen, slik tilfellet er i de andre vestgermanske spr?kene. Men Faarlund nevner ikke at de vestgermanske spr?kene har verbet til slutt bare i leddsetninger, slik tilfellet ogs? var i gammelengelsk, eller at alle de germanske spr?kene i sin aller tidligste fase ser ut til ? ha hatt verbet til slutt i alle setningstyper, men at de etter hvert utviklet seg til s?kalte V2-spr?k (med det finitte verbet p? andreplass i hovedsetninger), eller at engelsk alltid har v?rt annerledes enn de andre germanske spr?kene hva ang?r ordstilling.
Det er ikke vanskelig ? finne bevis for den siste p?standen: Det er meget stor variasjon i ordstilling i gammelengelsk, og det er ikke uvanlig at verbet ikke er sist i leddsetninger, eller at hovedsetninger ikke er V2, men V3. Andre vet langt mer om dette enn jeg, men det er klart at ordstillingen i moderne engelsk ikke n?dvendigvis skyldes p?virkning fra norr?nt.
?
– Absurd
Et annet trekk Faarlund viser til er s?kalt ”preposisjonsstranding”, som betyr at preposisjonskomplementet ikke f?lger etter preposisjonen, men at preposisjonen blir st?ende igjen alene til slutt i setningen: This we have talked about eller Dette har vi snakket om. Faarlund hevder dette var ”umulig” i gammelengelsk, noe som er feil. I Beowulf-teksten fra begynnelsen av 1000-tallet, som omhandler helten Beowulfs kamp mot monsteret Grendel, st?r det for eksempel swá ic ?é wéne tó ”as I thee expect to” (som jeg forventer av deg). Det finnes muligens ulike definisjoner av proposisjonsstranding, men poenget er at de s?kalte preposisjonene kunne komme b?de f?r og etter komplementet i gammelengelsk. I likhet med ordstillingsendringene beskrevet i forrige avsnitt, trenger derfor ikke preposisjonsstranding ? ha noe med norr?nt ? gj?re, men kan v?re et trekk som har overlevd fra gammelengelsk. Det samme kan sies om andre fenomen Faarlund har trukket frem i andre fora.
?
Fenomenet som kalles ”split infinitive” (hvor et ord kan settes mellom infinitivsmark?ren ?/to og selve infinitiven, som ? ikke gj?re eller to never do) er et relativt nytt fenomen, b?de i engelsk og norsk, og kan derfor ikke skyldes p?virkning fra norr?nt. Det samme gjelder s?kalt ”gruppegenitiv” (Dronningen av Englands hatt, the Queen of England’s hat): I engelsk er dette et fenomen som oppst?r f?rst i sen-middelengelsk, men som ikke blir veldig vanlig f?r p? 1500-tallet. Det blir derfor absurd ? tilskrive dette p?virkning fra norr?nt.
?
Norr?n p?virkning
At Faarlund legger s? mye vekt p? ordforr?d g?r mot det meste av det vi vet om spr?kendring som f?lge av spr?kkontakt. Alt som kreves for at en spr?k tar opp i seg l?nord fra et annet spr?k, er at det er kontakt mellom de to spr?kene. Slik kontakt kan v?re av enten overflatisk eller dyptgripende karakter. Overflatisk spr?kkontakt ses for eksempel ved handel mellom forskjellige nasjoner, ved turisme eller kulturutveksling. Dyptgripende spr?kkontakt ses der to spr?kgrupper er bosatt p? samme sted over lengre tid, for eksempel som f?lge av krig eller kolonisasjon. L?nord av typen man ser i moderne norsk (f.eks. ?lreit, bag, caps) speiler bare overflatisk spr?kkontakt, mens det er allment akseptert at det kreves mer dyptgripende p?virkning n?r et spr?ks struktur, b?yningsm?nster og/eller uttale endres som f?lge av spr?kkontakt.
?
Det er klart at norr?nt har p?virket engelsk p? alle disse niv?ene, s? det f?lger logisk at kontakten mellom angelsaksiske og norr?ne bosetninger var tett og fant sted over lang tid. Dette er udiskutabelt. Stedsnavn som er helt eller delvis norr?ne finnes i stort antall over hele nord- og ?st-England. Ditto personnavn. Pronomenformene i tredje person flertall i moderne engelsk (they, them, their) er tatt fra norr?nt, og en kan se hvordan de sprer seg fra nord-engelske til sentral- og s?r-engelske tekster i l?pet av middelalderen. Lydsystemet er heller ikke up?virket. Hard g-lyd foran i eller etter e, som i give og egg, viser norr?n p?virkning: Hadde disse ordene utviklet seg naturlig, ville de blitt uttalt med j-lyd, og de ville blitt skrevet yive og ey.
Det samme prinsippet gjelder for sk-ord med hard k-lyd, som i skin og sky, siden konsonantgruppen sk ble palatalisert til en skj-lyd i engelsk allerede i det som kalles primitiv gammelengelsk. Det er derfor ingen som benekter at norr?n p?virkning ses i stort omfang i engelsk. Men det er et kvantesprang derfra til ? p?st? at engelsk dermed ER et nordgermansk spr?k.
?
Et vestgermansk spr?k
Dette er til en viss grad et sp?rsm?l om definisjoner. Spr?k, og slektskapet mellom dem, kan defineres geografisk, genetisk eller typologisk. Det er innlysende at klassifiseringen av de germanske spr?kene som enten nord-, ?st- eller vestgermanske opprinnelig var basert p? geografi: ”Nordgermansk” brukes om de dialektene som ble talt i de nordlige delene av det germanske omr?det, osv. Geografisk sett er Storbritannia fremdeles vestgermansk territorium. Sant nok er det blitt sagt at vestgermansk er negativt definert: Det er de dialektene som ikke kan kalles nord- eller ?stgermansk. Men genetisk er det likevel god grunn til ? klassifisere tysk, nederlandsk, frisisk og engelsk (samt afrikaans og jiddisk) som vestgermanske: De deler visse trekk, og har visse endringer til felles, som m? ha utviklet seg etter at de germanske hovedgruppene skilte lag.
I tidlig forskning p? spr?khistorie la man mest vekt p? trekk og endringer av fonetisk (uttalemessig) karakter, men ogs? trekk knyttet til b?yningsm?nstre og setningsoppbygning blir n? sett p? som viktige genetiske ”mark?rer”. P? grunnlag av slike mark?rer kan man s? tegne slektstre for spr?kgrupper, og formulere hypoteser om et ”moderspr?k” (som ofte ikke er belagt), og om endringer som senere gjorde at moderspr?ket utviklet seg til datterspr?k (i utgangspunktet dialekter som etter hvert ble s? forskjellige at vi kaller dem selvstendige spr?k). De trekkene og endringene som gjorde at engelsk i utgangspunktet ble klassifisert som vestgermansk er jo ikke blitt reversert i engelsk i senere tid, s? ogs? i denne forstand gir det liten mening ? hevde at engelsk er nordgermansk.
?
Ordforr?det var imidlertid i utgangspunktet det samme i alle de germanske spr?kene. I denne sammenheng er det viktig, om enn prosaisk, ? p?peke at alle germanske spr?k g?r tilbake til urgermansk: De hadde det samme utgangspunkt eller opphav, de samme strukturer og de samme ressurser ? ta av. At to eller flere av dem skulle gjennomg? samme type endringer p? et senere tidspunkt, eller ende opp med samme strukturer fra litt forskjellige utgangspunkt, er derfor i prinsippet naturlig. Det viser bare at de typologisk ogs? er sv?rt like. Typologisk klassifisering av spr?k baseres p? spr?kenes egenskaper, s? som verbets plassering i forhold til objektet, eller hvorvidt et adjektiv kommer f?r eller etter substantivet det st?r til.
– Direkte feil
Siden engelsk og de skandinaviske spr?kene opprinnelig ogs? hadde de samme typologiske egenskaper, b?r det ikke overraske oss at de har gjennomg?tt sv?rt like, noen ganger identiske, endringer. ? hevde at strukturen i moderne engelsk ”er s? ? si up?virket av gammelengelsk” er ikke bare misvisende, men direkte feil, og speiler en noks? grunnleggende mangel p? kunnskap om gammelengelsk og engelsk spr?khistorie.
?
Hvis ordforr?d var avgj?rende, ville man m?tte konkludere med at engelsk er et romansk spr?k, siden det er blitt estimert at cirka 50 prosent av vokabularet i moderne engelsk stammer fra fransk og/eller latin. N?r man likevel ikke hevder at det er tilfelle, er det fordi et spr?ks setningsoppbygning, b?yningsm?nster og lydsystem regnes som langt viktigere, genetisk og typologisk sett, enn ordforr?d, og fordi engelsk alts? fortsatt i det alt overveiende er germansk p? disse omr?dene. ? presentere en lang liste av ord som kommer fra norr?nt, eller som viser norr?n p?virkning, beviser alts? ingenting mht. sp?rsm?let om engelsk er vestgermansk eller nordgermansk. Kanskje det faktisk er mest korrekt ? si at engelsk er en mellomting.
?
Det b?r for ?vrig bemerkes at selv om det ikke er belegg for et ord i gammelengelsk, betyr det ikke at ordet ikke fantes. Spr?ket i tekstene fra angelsaksisk tid er i hovedsak av formell karakter; noen prosatekster fra samme tid er av mindre formell karakter, men trenger likevel ikke si s?rlig mye om talespr?ket, som ofte viser langt st?rre variasjon og er mer innovativt enn skriftspr?ket. Det at et ord glimrer med sitt frav?r i gammelengelske tekster indikerer kanskje bare at ordet ikke ble brukt i formelt skriftspr?k, eller at de tekstene som eventuelt brukte det, er blitt borte. Derfor er det ikke n?dvendigvis slik at et ord som plutselig forekommer for f?rste gang i middelengelsk m? v?re hentet fra norr?nt.
?
Dialekten?i London
Til slutt: moderne standardengelsk er bygget p? London-dialekten fra begynnelsen av 1400-tallet. P? grunn av ?kt innvandring til London fra ?st-England i siste halvdel av 1300-tallet, finnes det mange (nord-og) ?st-engelske trekk i denne London-dialekten, men det betyr ikke at dialekten faktisk var en ”East Midland”-dialekt. Det var den ikke. Opprinnelig var spr?ket i London ?stsaksisk og klassifiseres som ”Southern”. Vikingene bosatte seg generelt ikke i de s?rlige delene av England, s? igjen har Faarlund et problem med kontinuitet og logikk: Hvordan kan moderne engelsk v?re nordgermansk, n?r det som etter hvert blir standardengelsk er bygget p? det spr?ket som ble talt i et omr?de som aldri var underlagt skandinavisk styre?
?