Kim Helsvig forsvarte tidlig i h?st sin doktorgradsavhandling ”Pedagogikkens grenser – Kampen om pedagogikkfaget ved Universitetet i Oslo 1938-1980”. I avhandlingen konstaterer han at kampen om pedagogikken er kampen om reproduksjon og utvikling av kultur i ethvert samfunn. Gjennom skole og utdanning formes nye generasjoner som skaper framtidens fellesskap. Derfor blir pedagogikken lett gjenstand for konflikter med politisk, ideologisk, kulturelt og verdimessig innhold.
– Mitt interessefelt er forholdet mellom vitenskap og politikk. Pedagogisk forskningsinstitutt (PFI) er et godt utgangspunkt for ? forst? universitetets rolle i samfunnet og at diskusjonen om en vitenskapelig disiplin griper langt ut over et lite fellesskap av forskere, sier Helsvig.
Gjennom sin historiske analyse mener han ? sl? hull p? et par seiglivede myter om PFIs utvikling og rolle, forestillinger som festet seg s?rlig p? 1970-tallet og som fortsatt er levende i dag.
– Det finnes noen oppfatninger som jeg mener ikke holder m?l opp mot det empiriske materialet. Den viktigste av disse er at den pedagogiske forskningen ble et ukritisk redskap for Arbeiderpartiets skolepolitiske reformer etter annen verdenskrig, sier Helsvig.
En tragedie
Selv hevder han ? ha skrevet en tragedie. Fra PFIs opprettelse i 1938, gjennom instituttets kontroversielle vekst i etterkrigstiden og politiserte splittelse p? 1970-tallet.
– Den pedagogiske vitenskapen etter krigen hadde som m?l ? bidra til utviklingen av en skole tilpasset den enkelte. Den f?rende skikkelsen p? PFI, Johs. Sandven, mente at skolen burde ha som m?l ? fremme det han kalte elevenes ”livsdyktighet”. Skolen skulle ikke bare formidle kunnskap, men utvikle elevenes intellektuelle og probleml?sende effektivitet, f?lelsesmessige sikkerhet og sosiale innstilling. Denne m?lsettingen m? forst?es i lys av erfaringene med de totalit?re regimene og en mer generell amerikanisering av norske samfunnsvitenskaper etter krigen. Det var viktig at elevene skulle utvikle demokratiske holdninger som bolverk mot autorit?re politiske ideologier, forklarer Helsvig.
Sandvens program karakteriserer Helsvig som ”liberalt-progressivt”, og hans ideer m?tte motstand fra flere hold. Kritikken kom blant annet fra de kristen-konservative, ikke minst milj?et rundt Institutt for Kristen Oppseding. De kristne pedagogene ?nsket at troen skulle gj?res til kjernen i personligheten, og s? Sandvens John Dewey-inspirerte program som representant for en normoppl?sende og fri pedagogikk i tradisjonen etter Rousseau. Men heller ikke Arbeiderpartiets skolepolitikere hadde noe utvetydig positivt forhold til Sandvens pedagogikk. Riktignok markedsf?rte Ap-politikerne en kort stund innf?ringen av 9-?rig skole som et samspill med pedagogisk forskning, men Sandvens individorienterte pedagogikk harmonerte d?rlig med den likebehandlings- og integrasjonstenkning som preget Aps skolereformer.
– I Norge ble det stor avstand mellom pedagogiske forskning og den praktiske skolepolitikken. Derfor er det ikke riktig ? se pedagogisk vitenskap i etterkrigstiden entydig som et redskap for Ap-staten. Her var det spenninger som i ettertiden er blitt oversett, sier Helsvig.
GJORDE OPPR?R: Den s?kalte ”firerbanden” p? rom C444 i Eilert Sundts hus v?ren 1973 i fullt arbeid med ? planlegge et alternativt sosialpedagogisk studium p? PFI. Fra venstre: Brynjulf Bj?rklid, Johan Houge-Thiis, Sigurd Haga og Jarl Ellingjord. Foto: Privat
Anti-autorit?rt oppr?r
Det Helsvig karakteriserer som de viktigste mytene omkring pedagogikken i Norge stammer fra det anti-autorit?re oppr?ret p? 1970-tallet. Dette oppr?ret slo sterkt inn over PFI p? Blindern.
– Pedagogikken ble fiende nummer én. Den ble sett p? som et positivistisk styringsredskap for Arbeiderpartiets statsapparat, ja, som et instrument for hele det teknokratisk-materialistiske samfunnet. Dermed gikk kritikerne glipp av de motsetningene som eksisterte mellom Sandvens pedagogiske ideer og Arbeiderpartiets faktiske skolepolitikk. Kritikerne gjorde etter mitt skj?nn ogs? Sandven til mer av en vitenskapelig positivist enn han egentlig var. Ikke desto mindre bidro positivismekritikken til harde institusjonelle kamper p? PFI gjennom 1970-tallet, sier Helsvig.
Positivismekritikken hadde en viktig inspirator i den tyske filosofen Jürgen Habermas’ identifisering av den positivistiske samfunnsvitenskapen som sentral ideologi i det kapitalistiske samfunnet. Kritikken fikk i Norge en viktig talsmann i filosofen Hans Skjervheim. I stedet for en positivistisk vitenskap ?nsket de radikale kritikerne en ”frigj?rende dialektisk pedagogikk”.
NESTOR: Johs. Sandven. Foto: Skolen
Fallet
Johs. Sandven gikk av som bestyrer ved PFI i 1973 og med ham forsvant if?lge Helsvig ogs? langt p? vei den liberal-progressive pedagogikken. Etter det ble faget polarisert i en sosialpedagogisk og en mer tradisjonell retning. Sosialpedagogikken skulle v?re en frigj?rende disiplin og ble en pedagogisk-faglig st?ttespiller for en radikalisert skolepolitikk p? 1970-tallet, mens den kristen-konservative retningen fikk stor innflytelse p? det tradisjonelle pedagogiske studiet. Dette gjenspeiler p? mange m?ter viktige spenninger i dagens debatt om hva skolen skal v?re: Et sosialiseringsmedium eller en institusjon for kunnskap og videref?ring av tradisjon.
– Det var mange gode intensjoner, men det reformpedagogiske milj?et endte p? mange m?ter med ? sparke bein under sin egen faglige troverdighet. Reformpedagogikken ser derfor ut til ? ha mistet sin betydning i den skolepolitiske debatten, der for eksempel vulg?rvarianten av den nye kunnskapsorienteringen gj?r publisering av karakterer p? nettet til et vesentlig virkemiddel for at ”skolemarkedet” skal fungere, sier Helsvig.